torsdag 19. august 2010

Stripor i trädgår'n


28 januar i år var jeg i Gøteborg for å høre på 80-talls glamrockerne Stryper! Stryper var et av de store glam-metal bandene fra 1984 og til 1992. Balladen "Honestly" var den mest etterspurte musikkvideoen på MTV i 1987. De har solgt millioner av plater og turnert hele verden på store scener. I 1999 gjorde de en reunion og holdt noen konserter. Alle originalmedlemmene var med, men Tim Gaines, bassisten, forsvant fort ut igjen. De har gitt ut 2 album etter gjenforeningen med en annen bassist. I fjor hadde de sitt 25 års-jubileum og i den anledning ble Tim Gaines med de på en verdensturne. Etter en pause i turneen, ble det klart at Tim Gaines er tilbake i bandet. De gir i høst ut sitt første album sammen siden 1991. Dette er et cover-album og det spekuleres i at de ønsker å komme kjapt ut av kontrakten de har med Big3 Records. Cover-albumet tyder likevel på å bli bra! Lydklipp kan høres her http://www.stryper.com/thecoveringsamples/

Originalartistene er slike som Judas Priest, Led Zeppelin, Kiss, Iron Maiden og Black Sabbath. Ganske spesielt for et band som Stryper å covre disse låtene, men det har med musikalske røtter å gjøre og Stryper virker å være mer opptatt av å bare ha det gøy enn på lenge. Det lover godt.


Tilbake til Sverige. Konserten var polert, men det er tydelig at man har med proffe musikere å gjøre. Michael synger fortsatt utrolig bra, og hele bandet koste seg på scenen, selv om det er i en betydelig mindre skala nå enn tidligere.


video


video


video


video

Ellers var Göteborg litt grå og stusselig i januar. En del fin arkitektur der og en "luftig" by var det. Koselig togstasjon. Kjøpte LP med Björn Stigsson for 10,-...og så hadde de en kjempegod chai latte der. Den har jeg laget mye etter jeg kom hjem. Bodde på et koselig lite hotel kalt Mornington Hotel. Anbefales!







Trädgår'n er forøvrig stedet de spilte på....
http://smalloneandtheoldone.blogspot.com/

torsdag 8. juli 2010

Cradle of the Renaissance

Litt av en overgang. Fra tysk flatt firkantet landskap, hvor alt står som på snor, er områdene rundt Firenze noe helt annet. Florence heter det riktignok. Her er ingen uendelige autostradaer, men et brunsvidd kupert terreng, med smale veier som snirkler seg rundt alt som fins. Noen vakre gårder er det her, som tatt ut av en Barilla eller Dolmio reklame, men stort sett er det ikke vanskelig å se at standarden er ett hakk under den norske.

DSC01116



Jeg lander på Amerigo Verpuccio Aeroprto di Firenze. En liten flyplass 5 km utenfor byen. Den andre, store flyplassen, er i Pisa – 80 km unna. Jeg bestemmer meg for å ta bussen, ikke taxi, sannsynligvis til de engasjerte drosjesjåførenes forargelse, som har skrevet slagord til fordel for taxibransjen i busskuret. Mer om disse, som ga meg problemer med å holde jevn pusterytme, senere.

DSC01164



På vei til Firenze får jeg greie på at av mange festivaler, er det en stor internasjonal motefestival her. Amerikanske highway-reklameskilt står på rekke og rad. Roy Rodgers, James Dean etc. De er glade i amerikansk nostalgia. John Wayne på tv og Tex Willer fremst i bladkiosken.

DSC01124



Bussjåføren er mitt første møte med en av maaange italienere som knapt skjønner et plukk engelsk. Endestasjonen er ved siden Santa Maria Novella. Jeg treffer ei dame med litt strengt utseende. Kledd som Mother Mary Stigmata i blues brothers. Herfra skal jeg finne hotellet mitt som ligger et stykke unna. Jeg går forbi bitte små butikker. Akkuratt her er det litt dyrt, men postkortene av ”kremt”mannen til David (statuen av Michelangelo) er jo litt søte på en foruroligende måte.


File:David von Michelangelo.jpg



Jeg holder fingra på lommeboka som er i en av lommene foran. Ser sikkert livredd ut for at noen skal ta lommeboka mi. Jeg blir effektivt ført inn i en handlegate, med små trevogner på hver side, som ser ut som om de er 100 år gamle. Her lukter det skinn og lær lang vei. Massevis av t-skjorter og vesker. Fæl italiensk håndmalt keramikk, samt masker – som de Tom Cruise og Nicole Kidman gikk med i Eyes Wide Shut.

DSC01137



Jeg orienterer meg litt (les: går meg vill) og detter innom omtrent alle turistattraksjonene jeg ikke hadde tenkt meg innom denne dagen. Tomt for batteri i kameraet. Jeg har nå kjøpt et kart. Til min overraskelse, så er veiene jeg tror jeg har gått meg vill i, riktig vei. Jeg går gjennom trange bakgater. Endeløse rekker av scootere og bitte små biler står på rekke og rad. Her er man ikke nøye på å holde norske trafikk- og parkeringsregler heller.

DSC01157



Varsku her! Blekfet norsk turist med ryggsekk på vei gjennom gatene. Svetten siler og han er rød som en tomat. Men, han prøver å holde fatningen, som den verdensvante nordmann han er. Ha ha. Endelig fant jeg frem. ”Air-condition working” sier hun til meg med et skjevt smil. Lurer på hvorfor hun sa det? Hotellet, 4-stjerners, har store rom. Det er stille og rolig her, og det er massevis av sånne hvite statuer. Standarden er ikke superbra, men helt ok. Tror du kan finne trestjerners lenger ned i sentrum som har bedre standard, men da er nok rommene mindre.
Utslitt så orker jeg ikke å gå ned til sentrum igjen, men jeg spør resepsjonen om hvor nærmeste matbutikk er. Hun tar frem et turistkart og viser meg en vinbutikk og et supermercati. Supermarkedet er som en liten jokerbutikk. Her hadde de en kjempegod banana latte! Noe alá vår Litago, bare mye bedre. Tyskernes melkeprodukter smakte forferdelig, men italienerne kan det. Så… Brasil på TV, og så, snork.

DSC01134



Jeg tar drosje til konferansen som er et stykke utenfor sentrum dagen etter. Her sitter jeg på med en drosjesjåfør som har drukket litt for mye red bull. Det er enveiskjøring gjennom tette boligsstrøk i et vanvittig tempo. Tråkker du feil her, så er du død. Og scootere i hopetall suser mellom bilene. Gamle damer på scooter også. Mye gammelt folk ute i gatene i Firenze forresten. I Norge ser du ikke så mye til de. De er vel på gamlehjemmet.

DSC01156



Konferansen har deltagere fra hele Europa og noen fra Asia. Mange fra store europeiske universiteter. Mange fra Sverige. Fra Norge? Ingen fra akademia. To foredragsholdere, en fra Sintef og en fra Telenor, og så meg da. Som deltager. Mye artig engelsk her. Grekere som prater engelsk i gresk-tempo. Umulig å forstå. Et par tyrkere som ikke er helt forberedt. Ei dame fra Asia som etterlater måpende mannfolk etter et overraskende foredrag. Tysk-engelsk er jo alltid morsomt. Samt noen glade italienere og noen kritiske overengasjerte spanjoler. Noen få (heldigvis) sære typer som skal latterliggjøre foredragsholderen.


DSC01162



Etter endt dag bestemmer jeg meg for å finne nærmeste bussplass for den lokale bussen. Jeg får kart av den hyggelige italieneren i resepsjonen. Kartet er dessverre ikke særlig godt. Eller, kanskje det er jeg som ikke er særlig god. Jeg havner til slutt inne i en italiensk landsby. Her finner jeg til slutt ut at jeg må kjøpe billetter i en bar. Han i baren skjønner enda mindre engelsk, men med litt veiving, så er det smil og ciao! Bussen inn til byen er en fin opplevelse. På de turene jeg tok med bussen la jeg ikke merke til noen andre turister enn meg sjøl. Hvordan kan jeg vite det? Jo, fordi de skravlet italiensk hele tiden, argumenterte, veivet med armene osv.

DSC01139



Tilbake i Firenze klarer jeg å gå helt motsatt vei, av det jeg hadde tenkt. Jeg hadde tenkt å gå til en pizzarestaurant, men havnet i stedet tilbake på hotellet mitt! Jaja. Jeg velger da å prøve meg på lokal Tuscany-cousine (det betyr IKKE å prøve seg på en kusine i Tuscany). Trattoria Tito, som visstnok har holdt på siden 1913, lå rett ved siden av hotellet. En ørliten restaurant, med en ultraitaliensk pavarotti-kokk. Her er det umulig å vite hva som står på menyen, men jeg styrer unna ”Trippa” etter råd fra en mattelærer fra Gjøvik. Kumage. Det blir no kjøttgreier med asparges. Høres godt ut. Det ble akkurat det. Kjøtt med asparges. Ikke noe mer. Og den var temmelig rå. Smakte godt, men noe av det var litt seigt og aspargesen var litt vassen. Ikke det helt store. Mitt råd er å undersøke litt på forhånd og bestemme seg for hvor en skal gå. Mer om det senere.
Det var fin stemning på ”Tito”. Kokken flytta rundt på bordet til en stakkars utlending, for å gjøre plass til et følge, mens han spiste. Hadde nok ikke skjedd i Norge, men det gjør jo ingenting. Her skulle man ha plass til så mange som mulig. Men ikke musikantene. De trampet inn helt plutselig. Gitar og en gammel gubbe på trekkspill, som smilte lurt til en måpende nordmann. De måtte dessverre gå med uforrettet sak. Enten var de for dårlige, eller så ville ikke kokken bruke penger på de! Artig!


DSC01118



Dagen etter brukte jeg på shoppe litt til min kjære familie. Mye fint. Jeg fant ut at det var enklest å bare gå til handlegaten (den med vognene). Jeg kjøpte blant annet en maske med bjeller. Resten av dagen var jeg bjellekua på konferansen.
Så var det klart for den store kulinariske opplevelsen. Jeg hadde gjort litt forarbeid på Tripadvisor.com og bestemt meg for å besøke Ciro&sons. Det skulle bli en flott opplevelse!
Ciro&sons ligger omtrent så midt i Firenzes hjerte som du kan komme, med kort vei til alle de viktigste attraksjonene. Her ble jeg tatt vel i mot av ”sønnene” antar jeg. Jeg valgte å sitte ute, varm som jeg var. Her skulle det bestilles tradisjonell pasta og pizza. Det ble håndlaget ravioli overstrødd med revet trøffel, samt en Pizza Margherita (napolean style må vite). Ravioliene var hjerteformet, pent dandert, med en mild ostesaus på en stor tallerken. Ikke store mengder, men det gjorde ikke noe. Her skulle det nytes. Ostefyllet. Kremaktig, litt kornet. Mild, men med en tydelig karakter. En blanding av forskjellig type ost, hvor parmesan var en av de? Ikke vet jeg, men det var nydelig. Pizza Margherita er jo en klassiker. Tomatsaus og bøffelmozzarella. Enkelt og greit. Bunnen var god, men hadde til tider en bismak av pannekake?? Høres helt utrolig ut, men ja, det var det jeg tenkte. Bøffelmozzarella er ikke min store favoritt, litt smakløs og seig, men jeg trur italienerne liker pizzaosten sin slik. Sausen var nydelig. Svært søt og lett saltet. Små biter av tomat, saftig og så sildret det av en nydelig, passe mengde olivenolje utover pizzaen. Det var strødd fersk basilikum over. Dette er noe helt annet en tørket basilikum selvsagt.
Når klokken var ca åtte på kvelden, kom det en italiensk dame ut på trappen. Hun virket som om hun var ”Mamaen” til alle de som jobbet der. Ved inngangspartiet tok hun imot lokale (stam?)gjester med klem, kyss og kosesnakk. Etter en stund forsvant hun inn igjen.
Måltidet ble (selvfølgelig) avsluttet med tiramisu og en knøttliten espresso i en knøttliten kopp. Mascarponekremen var fløyelsmyk og ikke spesielt luftig. Veldig søt. Fingerkjeksen var gjennomtrekt av kald kaffe. Ingen besk bismak. Alt var harmonisk og velsmakende. Espressoen var meget god, og fantes ikke besk som espresso ofte er. Forutsatt riktignok at du drakk den med en gang.

DSC01141



Når jeg gikk derfra, gikk jeg i helt feil retning av hotellet og havnet ved Ponte Vecchio i solnedgang. Synd kameraet lå på hotellet. Det var et nydelig syn.


DSC01147



Dagen etter ble brukt til å ta noen bilder. Her havnet jeg blant annet i en gammel katedral. Støyen fra trafikken var øredøvende, menneskene travlet forbi og de store bygningene nærmest kvelte den lille gaten. Bare et tykt forheng skilte den åpne døren fra larmen. Når jeg gikk på innsiden var det helt tyst, og et enormt rom åpnet seg. Italienerne kom inn og korset seg. Den store forskjellen på hvilken side du befant deg på, var veldig fascinerende.

DSC01152


DSC01153


DSC01155



På vei i lufthansaflyet, destinasjon gardemoen, ser jeg lyset skyte hull i skydekket akkurat som prosjektiler treffer vannflaten. Da tenker jeg på hva noen fra en annen planet ville sagt om vår planet hvis de kom på besøk til denne for første gang. Det høres sjølvsagt sprøtt ut, men forklaringen er at jeg leste på en SF-roman av C.S Lewis, Perelandra. I space-trilogien til Lewis er det Dr. Ransom, filosofen, som besøker Mars og Venus. Bøkene er skrevet i en tid hvor man visste lite om Mars, og mye fortsatt var magisk ved denne planeten. På samme måte er det lett å innbille seg vår planet som noe magisk, for en som aldri hadde sett den før…..
Mer om dette en annen gang.

lørdag 15. mai 2010

Long live the foundation



Noen band blir man aldri lei av å lytte på. The Lassie Foundation fra SoCal er et av de få bandene i denne kategorien, for min del. De blander sammen det beste fra 70 talls Beach Boys, Shoegaze a la Stratford 4 og Medicine, samt en dose melodiøs alternativ popmusikk fra 80 og 90 tallet. Melodien og harmoniene ligger i tykke lag i lydbildet, og Wayne Everetts falsetto flyter på topp av dette.






Lassie Foundations magnus opus er etter min mening "El Rey", Split-albumet med Duraluxe "I duel sioux and the ale of saturn", "Pacifico" og sist men ikke minst "El Dorado LP". "El Dorado LP" ble spilt inn på en tid da uenigheten var stor rundt den musikalske retningen. I slike situasjoner oppstår det enten magi, eller så går det rett i dass. I dette tilfellet ble det magi.

The foundation er fortsatt aktive, selv om de la ned bandet i 2006(!). I 2008 ga de ut en EP som var betydelig bedre enn den svært skuffende skiva "Face your fun" fra 2004.

For noen år siden svarte jeg på en spørrekonkurranse vokalist Wayne Everett hadde på siden sin i forbindelse med hans soloalbum Kingsqueens. Spørsmålet var: Hva betyr Morfar? Everett har aner i sverige. Visstnok en morfar som denne sangen er dedikert til. Jeg svarte selvfølgelig prompte og vant denne uhøytidelige konkurransen. I prremie fikk jeg et fælt e-card av Jeff Goldblum i bar overkropp, med "We are the champions" som melodi. Artig.

Her er hva medlemmene har hatt, og har av sideprosjekter:

Vokalist Wayne Everett:
Prayer chain (trommer 1991-1995)
Starflyer 59 (trommer 1996-2001)
Cush (trommer 2000-?)
Wayne Everett (2003-?)

Gitarist Eric Campuzano:
Spilte bass i de samme bandene som Everett, med unntak av SF59, hvor han bare var med fra 1996-1998.
Charity empressa (gitar 2001-2002)
The sound gallery (gitar på albumet "designed for reading" fra 2003-forøvrig med medlemmer fra fantastiske Glorybox))
Stranger kings (gitar 2010-?)
CVSC (gitar 2010-?)

Gitarist Jeff Schroeder:
Violet burning - han i rød skjorte i denne lett mystiske videoen(gitar 1994-1998)
Smashing pumpkins - spiller solo i klippet her(gitar 2007-?)
Jeff gikk faktisk i lære hos gitarist David Koval (Dakoda motor co. og Breakfast with Amy)

Trommeslager Frank Lenz:
Fold Zandura (trommer 1995-1999)
Mortal (trommer 1997)
Frank Lenz (Multiinstrumentalist 2001-?)
SF59 (trommer 2003-2005)
Pony express (trommer 2003-?)
Headphones - bandet til David Bazan av Pedro the lion-fame(trommer 2005-?)
Shepard (trommer 2003-?)
Cush (trommer 2000-?)

Bassist Jason71:
Eskimohunter (Multiinstrumentalist 2003-?)
Amnesia - bandet til Brad Laner etter at Medicine ble oppløst (bass 1995-1997)

Disse utgjør kjernen i Lassies glansperiode. Spesielt er det viktig for bandets lydbilde at Jason71 er med. Det er han på den siste EP'en, og det er et "return to form".

Håpet er at Lassie vil utgi mengder av musikk i fremtiden, men markedet er annerledes nå. Lønnsomheten i å utgi plater er dårlig for undergrunnsbandene, og mange av de gode bandene går i oppløsning, eller spiller på klubber. Sad thing.




lørdag 17. april 2010

Pure logic




Etter å ha sett flotte "Star Trek" fra 2009, måtte jeg bare undersøke de gamle filmene. Har hatt et intrykk av at serien stort sett handler om skravling inne i romskipet, noe jeg ikke synes er veldig interessant. Mine forutinntatte holdninger ble i allefall gjort grundig til skamme med fjorårets film, som jeg fant veldig fascinerende. Star Trek er opprinnelig en serie, som har holdt det gående i forskjellige varianter fra 1966 til 2005 (les mer på Wiki). Første spillefilmen Star Trek: Motion Picture fra 1979 er den første jeg har sett av de gamle filmene. Den startet veldig lovende, men ble kanskje noe langdradd etterhvert. Oppfølgeren "Wrath of Khan" skal visstnok være den beste av spillefilmene, så den gleder jeg meg veldig til å se.

Ellers synes jeg at det man i filmen fremstiller som "framtidsteknologi" er en smule mer sannsynlig enn det man ser fra den tidens SF filmer som f. eks Star Wars. Uniformene er dessuten noe for seg selv. Ska-bandet Five Iron Frenzy brukte Star Trek kostymer på en hel turne. Fant desverre ikke bilde av det, så det får holde med dette fine bildet her:



FIF har forresten kommet med en DVD som oppsummerer hele deres karriere. Den får jeg komme tilbake til.